På tide

Etter å ha vært i Juliaca i snart fem måneder, har jeg endelig fått en spesifikk oppgave i kirka. Jeg skal lede et basic kurs i evangelisk lutheransk doktrine på ungdomsgruppa, to søndager i måneden. Kursmateiellet vi skal bruke er et hefte kalt "Tanto amó Dios al mundo" ("Så høyt elsket Gud verden"), som faktisk er samme materiellet vi brukte i bibelgruppa vi hadde i Arequipa for to år siden...

Peruansk tid og (u)tålmodighet

Det å bo i Peru er mange ganger en tålmodighetsprøve. For eksempel når gudstjenesten begynner en time senere en det den egentlig skal. Sånn som i dag.

Samtidig undrer det meg hvor utålmodige peruanere kan være. Som for ekspempel i trafikken; Før lyset er blitt grønt tuter de gjerne opptil flere ganger for at trafikken skal gå raskere. Sånn som i dag.

Se opp!

Februar er karneval-måneden i Peru, som en del andre steder.

I Juliaca vil det blant annet si at folk stadig vekk danser med kostymer i gatene. Det er egentlig ikke så veldig uvanlig, for det skjer rett som det er. Men det som er eksklusivt for karneval, er at barn som voksne har vannkrig og diverse andre kriger på gatene. Til nå har jeg blitt våt én gang, og fått skum spruta i nakken én gang. Og vi er kommet til 7. februar.

Vamos a la playa

Solveig fylte 3 år på søndag, og vi benyttet anledningen til å dra på en ny "misjonærutflukt". Den forrige kan du lese om her.

Turen gikk denne gangen til en strand ved Titicacasjøen. Det tok ikke mer enn omtrent én time å komme seg dit. Finslig. Utenom misjonærflokken i Juliaca, hadde vi med oss bror og venninne av Eli-Anne; Bjarte og Gunhild, og diakonistudentene Lene og Mona. Tilsammen
18 stk. Koselig.

Fremme på stranda var det en kald vind som møtte oss. Vi klarte heldigvis å finne oss noen knauser å gjemme oss bak, så temperaturen ble behagelig likevel. Lufta her i høyden er omtrent som vårlufta hjemme i Norge; kald, men sola varmet godt. Noen var faktisk så dristige å solte seg i bikini, og de aller tøffeste (les: David og Peter) tok også et bad.

Ellers besteig noen av oss en fjelltopp like ved, som gav god utsikt utover Titicacasjøen, som inneholdt blant annet øyene Taquile og Amantani.

God mat manglet ikke. På bålet grilte vi pinnebrød med bacon, og marshmallows. Etter lengdehopp-konkurranse og kubbespill (som jeg ikke vant), hadde vi både kake, vafler og boller.

Gøy og annerledes bursdagsfeiring!
Savnet kameraet mitt da...

Utfordring

Møtelederen møtte aldri opp på søndag. Jeg fikk vondt av pastoren i kirka, og minnet ham på at han kunne spørre meg dersom han trengte hjelp til noe.

Hva svarer man når noen spør deg søndags formiddag om du kan ha andakt på ungdomsmøte samme ettermiddag? Fint utfordring som man bør si ja til, ikke sant? Enig i det, men det var på spansk også, da. Heldigvis hadde jeg noe som jeg kunne dele. Kajakkulykken.

Den har nemlig minnet meg på noen ting;

Da Kristin og jeg lå der i sjøen, var vi helt avhengige av andres hjelp. Hadde ingen funnet oss, vet vi ikke hva som hadde skjedd. Vi kunne prøvd å redde oss selv, men det ville mest sannsynlig skade oss mer enn det hadde hjulpet oss. Båten som så oss, kunne valgt å la være å snu for å hente oss opp fra sjøen...

Vi mennesker er på en måte i samme situasjon. Fortapt på grunn av ulydighet mot Gud. Eneste håp er at noen ser vår fortapte situasjon, og velger å redde oss. Det gjorde Gud. Gud selv så at vi trengte hjelp, og ville, på grunn av sin egen kjærlighet, starte en redningsaksjon. Han sendte Jesus, som tok all vår synd på seg, og døde for den på korset. Å være kristen er å ta imot denne redningen. Dumt å la være. På samme måte som det hadde vært utrolig teit av Kristin og meg å nekte å bli reddet fra sjøen.

Gud har gitt oss livet! Gud har åpnet veien for alle til himmelen! Kan vi annet enn å leve livet for ham? Jeg kan ikke annet enn å la Han være Herre i mitt liv.

Takk Gud for livet!

Elisabeth presenterer:

Kajakkturen - The whole story
(Den er lang. For kortversjon, se nederste del av innlegget.)

Det var bursdagen min. Jeg ble 22 år. Min venninne Kristin og jeg var på tur i Brasil. Akkurat denne dagen var vi på en stille og fredelig øy kalt "Ilha Grande". Siden det var bursdagen min, tenkte vi at vi ville gjøre noe spesielt denne dagen. Snorkle? Inspisere øya til fots? Det landet på å leie kajakk og utforske øya fra sjøen. Kanskje vi kunne finne en deilig strand?

15. januar 2008: Vi stod tidlig opp. Sola skinte, fuglene sang. Alt tydet på at dette kom til å bli en uforglemmelig dag.

Mannen som drev kajakkutleie spurte oss om vi kunne svømme. Da vi svarte ja, gav han tegn til at vi skulle sette oss i kajakken, og så sendte han oss ut. Vi tok til styrbord side av øya, for det var visst litt peligroso å dra andre veien. Her var sjøen stille, og kajakken gled lett framover. Det var så varmt at vi kunne padle i bikini. Tilværelsen var rett og slett perfekt!

Rundt det første neset ventet det oss en nydelig strand. Vi kunne godt slått oss ned der, hadde det ikke vært for at den var så nærmed. Når vi først hadde leid kajakk, måtte vi jo benytte oss av den. Da vi rundet neste nes, kom en enda flottere strand tilsyne, og vi bestemte oss for å ta inn på denne. Da vi kom nærmere, så vi et skilt der det stod noe om "Inngang forbudt", og tolket det som at det var en privat strand. Det så nemlig litt slik ut. Vi hadde ikke noe annet valg, enn å padle videre. Noe som egentlig ikke gjorde oss noe. Det var jo så deilig!

Vi kom rundt flere nes, men ingen strender var å se. Det begynte å bli litt bølger, som etterhvert ble større. På et tidspunkt var jeg ganske bestemt på at det var lurest å snu, men på grunn av Kristins mot og min egen stolthet ble vi enige om å fortsette. Noen av bølgene slo over kajakken, og den fyltes sakte, men sikkert med vann. Vi var nok litt redde begge to, men nå var vi overbevist om at det var lengre å snu enn det var til en tenkt strand rundt neste nes. Så vi fortsatte.

Endelig kom to strender til syne. Vi ville vel egentlig valgt den støste stranda, men siktet oss inn på den mindre, siden denne lå nærmere. Det var tungt og padle nå. Men det gikk hverfall fremover. Til slutt kom vi oss inn på stranda, med en kajakk halvfull av vann. Etter omtrent to timer med padling, var vi slitne. Nå var det tid for soling og avslapping, mens vi tenkte på hvordan vi skulle komme oss hjem igjen. En ting var sikkert: Vi går ikke utpå med kajakken i de bølgene igjen!!

På stranda lå det en båt. Vi tenkte at vi kunne spørre dem som eide den om å kjøre oss et stykke, forbi bølgene. Det viste seg at det eneste språket samtlige av de vi tok kontakt med på øya snakket, var portugisk. Da må man bare prøve å spansk, og håpe at de forstår det viktigste. Vel, de forstod at vi trengte hjelp, siden bølgene var for store. Det jeg sa om "båt" og "bringe oss et stykke", var visst ikke like lett å forstå.

Før vi visste ordet av det, satt vi på nytt i kajakken mens en ung gutt hjalp oss å gi fart for å komme ut og over de største bølgene. On the "road" again.

Om bølgene var blitt større, eller om det var på grunn av at vi på padlet i motsatt retning, vet jeg ikke, men kajakken fyltes hvertfall mye fortere med vann nå. Vi bestemte oss for å synge litt lovsanger for å slippe å tenke på at vi var redde. Det funka hvertfall for Paulus og Silas da de var i fengsel. Vi begynte å synge en sang for hver bokstav i alfabetet, men da vi var kommet til "J", stoppet vi. Kajakken var over halvfull med vann, og vi hadde LANGT igjen å padle. Vi møtte prøve å komme oss inn til land et sted for å tømme kajakken. Vi så oss ut en plass der vi tenkte det kunne gå. Da vi kom inn der, var bølgene større enn vi trodde, og det var slett ikke en ideel plass. Der inne kom det enda mer vann oppi kajakken, og vi var enige om at vi bare MÅTTE finne et sted å komme opp. Rett ved siden av var det flere store steiner ved siden av hverandre, som vi tenkte vi kanskje kunne kile kajakken mellom. Da vi ikke fikk det til, bestemte vi oss for, desperate som vi var, at jeg skulle gå ut av kajakken og hjelpe til fra vannet. Men da jeg gikk ut av, veltet selvfølgelig kajakken, noe den som regel gjør når man går ut av den mens den er på sjøen. Dette var jo noe vi egentlig visste. Men hva skulle vi gjøre??

Rett etter at vi var gått rundt, hørte jeg Kristin skrike. "AU!! Ikke trø i bunnen, det er koraller her som stikker!". Ok. Vi har veltet og kan ikke trø i bunnen. Bølgene er store, prøver vi å komme oss opp på steiner eller berg, vil vi enten bli slått, eller vi stikke oss og skrape oss på alt det som vokser på dem. Jeg fikk litt panikk. Men Kristin beholdt roen, og klarte også å roe meg ned.

Vi tok med oss kajakken litt ut fra land, for å unngå å bli slått mot steinene. Vi kunne heldigvis hvile oss på den veltede kajakken. Nå var det bare å vente på båter som kom forbi, og tilkalle hjelp. For på øya var det ingen som hørte oss.

Det kom noen båter ganske fort, men de gikk langt borte, og hørte ikke de høyfrekvente skrikene våre, og såg heller ikke årene som vi veivte med.

Kristin knyttet sitt Brasil-flagg type strandteppe (se bildet i forrige innlegg) til tuppen av sin åre. Flere båter kjørte forbi, men alle gikk rett forbi.

Jeg personlig var overbevist om at jeg kunne klart å komme meg opp på land på tross av bølgene og alt det andre. Nå er jeg glad for at jeg hørte på tålmodige Kristin, som sa at vi burde holde oss i sjøen.

Etter en stund kom en gul plastikkpose flytende i sjøen. Den knyttet jeg til tuppen av min åre, slik at den skulle synes bedre.

Det kom et rusj av båter forbi. Alle var stappfulle med turister. Vi kunne ikke skjønne at ikke noen så vår vei. Likevel så vi at bølgene var store, og de dekket oss godt der vi lå nede i sjøen.

Tenk om det ble mørkt før noen fant oss? Hva skulle vi da gjøre? Det var ikke mye håp igjen etter at så mange båter var gått forbi uten å se oss.

Å skrike om hjelp mens man vaier en åre tærer på kreftene. Vi følte begge at vi brukte det siste vi hadde av krefter da vi prøvde å få oppmerksomheten fra den siste båten. Følelsen jeg hadde da jeg så at båten snudde, er helt ubeskrivelig. Jeg kan aldri huske at jeg har vært så glad i hele mitt liv. Er spent på om en eventuell bryllupsdag klarer å slå den gleden!

Båten kom, og vi ble redda med livbøyler.

Da vi var ombord, klappet turistene. Jeg kunne ikke annet enn å gi mennene som drog meg opp i båten en god klem. Heltene våre!

Det hele føltes egentlig som å være del av en film. Det er liksom ikke sånn som skjer i Elisabeths liv. Men det gjorde det altså.

Nå er jeg bare glad jeg lever. Ødelagt kamera og mobil betyr ikke så veldig mye. Men jeg er også glad for at minnebrikken virket, slik at jeg ikke mista alle bildene fra turen...

Takk, Gud!

(Kortversjon: Var på tur i dobbelkajakk med Kristin på bursdagen min. En god blanding av overmot, språkproblemer og store bølger gjorde til slutt at vi velta. Vi ble liggende i sjøen circa 2,5 timer før noen endelig så oss. Nå er jeg takknemmelig for livet :)

Glimt fra Brasil