Oppgitt

Det hender man blir litt oppgitt når man bor i et annet land. Her i Peru skjer det ofte når jeg har lagt planer.

Søndag reiste jeg tidlig, og da mener jeg tidlig (05.15), fra Arequipa tilbake til Juliaca. Planen var nemlig at da kunne jeg sove på bussen, og få litt ut av dagen før jeg skulle møte i kirka kl. 15.00. Jeg ville også få god tid til å forberede meg til andakten jeg skulle ha på ungdomsmøte senere på ettermiddagen. Og det fikk jeg. Ingenting å si på det. Jeg fikk til og med tid til fotpleie ute i den deilige varmen som faktisk besøkte fjellbyen min denne dagen.

MEN, da jeg kom til kirka kl. 15.00 som vi hadde avtalt, var ingen av mine med-forsangere som jeg skulle øve med, kommet. Først til ungdomsmøte en times tid etterpå, kom de. Men da var det jo for sent. Greit nok. Sånt skjer. Ganske ofte, faktisk, i et land som Peru.
MEN, midt uti ungdomsmøtet, får jeg beskjeden som kunne irritert en stein; "Beklager, Elisabeth, vi har ikke fått gitt beskjed til deg, men du skal altså ikke ha andakt i dag".

Ok, den fine planen med å reise tidlig fra Areqiupa var til ingen nytte. Jeg kunne faktisk blitt i yndlingsbyen min til sene ettermiddagen på søndag, og truffet de vennene jeg ikke rakk å treffe. ARG!!!

Jeg vet det ikke nytter å irritere seg, men det er jammen ikke lett å la være alltid...!