W810i

Mobilen min er den som kjenner meg best. I alle fall hadde den gjort det dersom den hadde hatt sånne egenskaper. Den er liksom alltid der. I tykt og tynt. For meg er den en personlig gjenstand til å bli glad i.

Jeg har nå etter 2 1/2 år med samme mobil (som jeg for øvrig fikk gratis av min svoger for å sitte barnevakt en kveld), kjøpt meg en splitters ny en som har både MP3-spiller, radio og kamera. Jeg er stolt. Samtidig er det vemodig å skulle si et evig farvel til min gamle Nokia... Jeg ser den ligger der på "pulten" min, ensom og forlatt, -iblant griper jeg til den av gammel vane.

Men min nye Sony Ericsson W810i er en bra telefon. I alle fall det jeg har oppdaga til nå. Handsfree er jo bare utrolig fascinerende! I går prøvde jeg det ut på skikkelig. Bursdagsbarnet Anne Britt fikk være med på eksperimentet med å snakke i telefonen mens jeg handla på butikken. Flere av mine kunder på ICA gjør det, nemlig, og jeg har hatt så lyst til å prøve det ut. Det ser liksom rart og profft ut på en gang, synes jeg :)
RADIO er også praktisk og greit å ha på vei opp til skolen om morgenen. Fire gode grunner til det:

1. Jeg får med meg nyheter
2. Jeg får litt musikk og annen underholding på veien
3. Jeg følger litt mer med i sånne politiske ting
4. På radioen sier de hva klokka er, sånn litt innimellom. Det er praktisk, for da vet jeg hvor fort jeg må gå opp bakkene...